Førjulskonsert med Paus og Rypdal

Det er noe gribbete over disse julekonsertene som herjer norske kirker for tiden.
Glorete og glatte møter juleartistene oss på plakater og i aviser.
Med liksom-gudfryktighet i blikket og liksom-glorie om pannen.
De er over alt! De stjeler julestemningen!
Som om ikke ni varmegrader i november er nok...













Tross denne motviljen, valgte jeg meg likevel en Julekonsert i år.
Ole Paus og Inger Lise Rypdal i Gjøvik Kirke.
Den rustne og den rene.
Det ble en god opplevelse.














De introduserte seg som rebellene blant juleartister,
og understreket dette med å åpne konserten med Deilig er jorden.
Siden fulgte de opp med et originalt reportoar,
hvor både Benny Borg og Åge Samulesen var representert.
Og Ole Paus fortalte historien om Josef.
Mannen som forsvant ut av Bibelen da Jesus var 12 år gammel,
for aldri mer siden å dukke opp. Vi fikk høre historier fra Skippergata.
Ole Paus sang Vårt lille land, i spedd La oss leve for hverandre.
Før Inger Lise Rypdal fulgte opp med Det var en spennende dag for Josefine.
Det var sterkt og rørende.
Og det var selvfølgelig kjente og kjære julesanger.
Her gjorde Her kommer dine arme små mest inntrykk.
Kanskje på grunn av den konteksten den ble sunget i,
der Paus i forkant fortalte en sann historie fra en av Oslos "varmestuer".
Som forøvrig etter sigende serverer byens beste vafler!
Konserten avsluttet med allsang og Glade jul.

Dette ble en konsert med både glede og tårer, humor og ettertanke.
Og julestemning av den gode sorten.
Tross mangel på snø og mange varmegrader.

Ketil Bjørnstad og Kristianiabohemen

Onsdag kveld gjestet Ketil Bjørnstad det nye Kulturhuset på Gjøvik
med sitt kritikerroste konsertforedrag om Kristianiabohemen.
Min venninne og jeg syntes vi var ute i god tid. Det var vi ikke.
Kafèscenen var allerede smekkfull av forventningsfulle mennesker da vi ankom.
Men vi fant to ledige klappstoler nesten helt bakerst og inn mot veggen.
For mitt skjøre hode var plasseringen perfekt.

Så kom Ketil Bjørnstad.
Han innledet med følgende premiss:
Enhver kunstner av et visst format har opplevd store tap i livet. Og:
Enhver kunstner av verdensformat har enten vært selvmordskandidat eller alkoholiker.
Slik også med de fire representantene for Kristianiabohemen som vi fikk møte denne kvelden.
Edvard Munch. Hans Jæger. Oda Krogh. Christian Krogh.

Vi fikk først høre om Edvard Munch.
Og hvordan Hans Jæger insisterte på at han skulle male sitt liv.
Edvard Munch svarte med å male sin søsters død.
Hun som han hadde vært så knyttet til.
Hun som også hadde vært en lovende kunstner.
Hun som hadde sagt til ham:
- Nå må du male for oss begge.
Det gjorde han til gangs.





















Vi fikk høre om Hans Jæger.
Han arbeidet for en radikalisering av norsk politikk.
Blant annet kjempet han for en friere seksualmoral.
Romanene hans var  til dels selvbiografiske.
Den mest kjente er Fra Kristiania-Bohêmen.
I følge Bjørnstad blir Knausgårds utleveringer i Min Kamp bare peanuts til sammenligning.
Romanen ble da også beslaglagt. Og Jæger ble dømt til fengsel i 60 dager.
Han forsøkte senere å gi ut romanen på nytt, kamuflert som julefortelling(!).
Det resulterte i en ny og strengere fengselsdom.
Edvard Munch malte mange portretter av Hans Jæger.
Ett av dem skildrer Jæger rett før han skulle inn til soning.















Og vi fikk selvfølgelig høre om kanskje tidenes trekantdrama:
Trekantdramaet mellom Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh.
Dramaet som Ketil Bjørnstad skildrer i sitt klassiske musikkstykke Sommernatt ved fjorden.
Dramaet som endte med at Hans Jæger ønsket å begå selvmord. Med Oda Kroghs hjelp.
Oda overtalte ham imidlertid til å vente til over helgen: Det var jo så dårlig vær!

Oda Krogh forble gift med sin Christian.
Om enn til tider bare på papiret.
Og til tross for tallrike sidesprang fra hennes side.
Ekteparet flyttet etterhvert til Paris.
Det samme gjorde Hans Jæger.
Men hans bånd til ekteparet Krogh var for alltid brutt.
De bodde i samme by, men traff hverandre aldri mer igjen.

Ketil Bjørnstads konsertforedrag er et samspill mellom tekst og tone,
hvor begge elementer utfyller hverandre og oppleves som likeverdige.
Bjørnstad er, på samme måte som Edvard Munch, inspirert av vann.
Dette ble tydelig når han satte seg til flygelet og fylte rommet med musikk.
Med sitt konsertforedrag om Kristianiabohemen ga Ketil Bjørnstad oss
en helstøpt og sterk kunstopplevelse av de sjeldne.