Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg Thorhallsdottir (bilde) er en dame med mange jern i ilden.
Og jeg vet at hun er elsket av mange.
I dag kom hun til Gjøvik fra sitt atelier i Barcelona.
Dette for å være til stede på sin egen utstillingsåpning ved Galleri Svae.
Hun skulle i tillegg holde et lite miniforedrag over temaet "Mot" (som i modig).
Mot er også tittelen på hennes siste bok, som det var mulig å kjøpe i signert utgave.

For meg blir bildene til Bjørg Thorhallsdottir for søte.
Det er som å spise cupcakes med mengder av lyserosa glasur:
Jeg blir mett nesten før jeg kommer inn døra til utstillingen.
Det er pasteller og hjerter så langt øyet rekker.
Smilende mennesker plassert på små skyer.
Svevende kjærestepar midt i et kyss.
Det hele toppes med klisjefylte tekstbiter.

Miniforedraget hennes preges av det samme.
Mantraet er at du kan få til det du vil, bare du er modig nok.
Modig nok til å ta sjansen.
Til å kaste deg ut i det.
For det ender alltid godt til slutt.
Alltid.

Men gjør det virkelig det?
Går det alltid bra med dem som kaster seg uti det og tar sjanser?
Alltid?
Jeg er ikke så sikker.
Mot er en ting. Men min erfaring er at det er mange flere faktorer som spiller inn.
Talent. Hardt arbeid. Gode arbeidsrutiner. Dyktighet. Pågangsmot. Utholdenhet.
God helse. En støttende familie. Et inspirerende miljø. Flaks.
Og sikkert mange, mange flere.

Og videre:
Modigst er den som våger å være seg selv.
Hørt det før...?

Bjørg Thorhallsdottir holder seg etter min mening på overflaten.
Hennes kunst hverken provoserer, flytter grenser, åpner dører eller gir ny innsikt.
Den er på ingen måte nyskapende. Og den gir meg null og niks.
Men for en herlig, smittende latter hun har.
Den blir man virkelig glad av!
Den latteren alene var verdt dagens besøk på Galleri Svae.
Bildene hennes derimot var det ikke.

Pushwagneromania

Even Benestad har nylig sluppet sin kinodokumentar om Terje Brofors.
Kunstneren og den tidligere uteliggeren. Best kjent som Pushwagner.
Onsdag hadde filmen premiere her på Gjøvik.
Rett i etterkant åpnet en Pushwagner-utstilling på Galleri Svae.
Kunstneren selv var til stede ved begge begivenheter.
Folk gikk mann av huse for å få et glimt av mannen.
Kunstverkene hadde det visst vært vanskeligere å få øye på i folkehavet.

Lørdag besøkte jeg utstillingen sammen med en venninne.
Akkompanjert av kammermusikk og hennes to små barn.
Bildene var jevnt over farvesterke og tegneserieaktige,
med en tydelig og litt naiv strek.
Enkelte verker kunne tolkes som en kritikk av forbrukersamfunnet.
De faller vel inn under kategorien Pop Art.
Dersom man setter kunstverkene inn i en internasjonal sammenheng,
representerer de kanskje ikke noe nybrottsarbeid.
Men i Norge er en Pushwagner fremdeles noe annerledes, friskt og nytt.

Pushwagner har vokst seg større enn seg selv.
Så er spørsmålet:
Er det verkene folk er interessert i? Eller er det myten Pushwagner?
Kankje er det en kombinasjon av begge?