Pushwagneromania

Even Benestad har nylig sluppet sin kinodokumentar om Terje Brofors.
Kunstneren og den tidligere uteliggeren. Best kjent som Pushwagner.
Onsdag hadde filmen premiere her på Gjøvik.
Rett i etterkant åpnet en Pushwagner-utstilling på Galleri Svae.
Kunstneren selv var til stede ved begge begivenheter.
Folk gikk mann av huse for å få et glimt av mannen.
Kunstverkene hadde det visst vært vanskeligere å få øye på i folkehavet.

Lørdag besøkte jeg utstillingen sammen med en venninne.
Akkompanjert av kammermusikk og hennes to små barn.
Bildene var jevnt over farvesterke og tegneserieaktige,
med en tydelig og litt naiv strek.
Enkelte verker kunne tolkes som en kritikk av forbrukersamfunnet.
De faller vel inn under kategorien Pop Art.
Dersom man setter kunstverkene inn i en internasjonal sammenheng,
representerer de kanskje ikke noe nybrottsarbeid.
Men i Norge er en Pushwagner fremdeles noe annerledes, friskt og nytt.

Pushwagner har vokst seg større enn seg selv.
Så er spørsmålet:
Er det verkene folk er interessert i? Eller er det myten Pushwagner?
Kankje er det en kombinasjon av begge?