Åffer dea

Min Sønn er med i barneteater.
Det er morsomme saker - stort sett.
Denne gangen setter de opp stykket Åffer dea.
Åffer dea er et teaterstykke fra 1981, skrevet av Ebba Haslund.
Det er et politisk stykke, som har ytringsfrihet og demokrati som viktige tema.
Et aktuelt stykke, med andre ord.

Nabojenta og jeg snikkikket på Generalprøven i går.
Min Sønn er den yngste i oppsetningen.
Og den eneste uten egen replikk.
Han spiller soldat. Rett i ryggen. Stram i maska.
Og jammen har han fått både skjegg og bart.

De unge skuespillerne er proffe.
Replikkene skal sitte, detaljene skal stemme.
Og instruktøren er tydelig - og litt skarp - dagen før dagen.
Perfeksjonist! unnslipper ved anledning fra en mygg i kulissene...
Men jevnt over er det spillegleden som dominerer scenen.
Som forøvrig også er proff.
Her er det flotte kulisser, lys og lyd.

I kveld braker det løs.
Da er det duket for premiere .
Vi gleder oss!

Skriveverksted

Så er vi i gang igjen med Skriveverksted.
Her føler jeg meg virkelig hjemme.
Verkstedet er lunt, trygt og trivelig.
Men også litt farlig.
For Prestasjonsangsten lurer bak hjørnet.
Sammen med Flinkhetstyranniet.
Vel, de får bare holde seg der.
Bak hjørnet.

Babettes gjestebud

Babettes gjestebud på Friscenen på Gjøvik kino.
Levende fremstilt av Thea Stabell.

Min mann og jeg er sammen på teater!
Som publikum er vi i Berlevåg i 1885.
Vi er hos de to fromme søstrene, Martine og Philippa.
Vi blir en del av det strenge, fromme og asketiske kirkesamfunnet.
Kirkesamfunnet deres far, prosten, grunnla for mange år siden.

Fjorten år tidligere sto en fransk flyktning på døren til de to fromme søstrene.
Babette. Siden har hun vært deres tjenestepike.

Da søstrene skal markere hundreårsdagen for sin avdøde fars fødsel,
ber Babette om tillatelse til å tilbrede et ekte fransk middag.
Ja, hun ber endog om å få betale for herlighetene.
Hun har nemlig vunnet en stor pengepremie i det store franske lotteriet.

Og maken til middag har man vel knapt sett i Berglevåg hverken før eller siden.
Hver rett på menyen er eksklusiv, eksotisk og himmelsk velsmakende.
Det samme gjelder utvalget av viner.

Søstrene forstår etterhvert at Babette har brukt opp alle sine penger på dette ene måltidet.
Og de takker henne beskjemmet for at hun har brukt så mye penger på dem.
Men der tar de skammelig feil.
For Babette har laget maten for sin egen del.
En gang i tiden var hun Paris største matkunster.
Nå har hun enda en siste gang fått oppleve å skape stor kunst.

------

Stykket rører og berører også i dag.
Den kretser om de store spørsmål.
Om kunstens mening.
Om livsglede og religiøs forsakelse.
Om nåden og kjærligheten.

Og forresten -
hvor ofte spør vi våre nye landsmenn om hva de arbeidet med før de om til Norge?
Kanskje også vi ville bli overrasket?

Ronja Røverdatter

Starten på Kulturåret 2012 har gått litt tregt for mitt vedkommende.
Et kranglete hode er en legitim grunn.
Helt uten litterært innhold har dog 2012 ikke vært.

Min Sønn og jeg har lest en etterhvert gammel barnebokklassiker:
Ronja Røverdatter.
Min Sønn har holdt lenge igjen.
Svært lenge.
Jeg levde lenge i den villfarelse at aversjonen skyldtes at hovedpersonen er en jente.
(Gud forby - jenter - blæææ!)
Men den gang ei.
Årsaken lå i den triste sekvensen hvor Skalle-Per dør.
Alt som har med døden å gjøre er bare for trist og leit og vondt og vanskelig.
Men nå erklærte Min Sønn seg klar.

Og gjett om boka fengte.
Livet i Mattisborgen og i Mattisskogen.
Konflikten med Mattis.
Vennskapet til Birk.
Bjørnehulen.
Episoden med knivet.
De ville vettene og Digerfossen.
Og Skalle-Per.

Til helga skal vi se filmen.

Ingen penger. Ingen kake.

Pokker, pokker, pokker!
Jeg glemte å hente billettene til Nyttårskonserten!

Den skumle damen

Jeg fikk kun en bok til jul dette året.
Og det var til alt overmål en førjulsgave.
Denne ene boken var imidlertid helt unik.
Det finnes kun en av den i hele verden.
Og for meg er også forfatteren helt unik.
Forfatteren er Min sønn på 7 år.

Omslaget er grønt.
Forsideillustrasjonen viser to stirrende øyne.
Forfater: Min sønn.
Tittel: Den skumle damen.

Boken handler om en gutt som ligger i sengen sin.
Det er kveld og han skal sove.
Plutselig hører han en lyd.
Han ser to store øyne som stirrer på ham fra døråpningen.
Det er Den skumle damen!
Han blir redd (naturlig nok...).

Den skumle damen er kun to stirrende øyne. Og armer.
I den ene hånden holder hun en kniv.

Historien ender etterhvert opp i kjelleren.
Gutten er på vei ned trappen.
Han er utstyrt med sverd.
Møtet med gutten og sverdet i kjelleren blir den skumle damens endelikt...

Dette er en billedbok. Bildene er meget virkningsfulle.
Den skumle damen er virkelig skummel.
Og den lille gutten er virkelig redd.
Og veldig, veldig modig!

Mamma gir terningkast 6;-)

Som en digresjon skal nevnes at jeg for tiden følger et Skriveverksted.
Til neste gang skal vi skrive en historie, hvor stikkordet er Spøkelse...

Rhapsody in Blue

Min Mann og jeg har planer.
Vi har opptil flere planer.
Det er lenge siden vi har kunnet planlegge noe som helst.
Det er moro å kunne planlegge litt.

Vår første plan er Nyttårskonsert.
George Gerswin: Rhapsody in Blue.
I følge Min Mann har vi vært på Klassisk Nyttårskonsert tidligere.
For flerfoldige år siden.
Sammen med mine foreldre.
Det er totalt slettet fra min hukommelse...

For klassiske konserter er per definisjon for middelaldrende mennesker.
I tillegg har de noe besteborgelig over seg.
Besteborgelighet tar vi avstand fra.
Men faktum er at jeg i stadig større grad får sans for klassisk musikk.
I tillegg til vakker natur.
Og mat lagd fra bunnen av.
(Og da mener jeg virkelig fra bunnen av, ved at en jeger leverer en elg på døra).
Stillhet og ro liker jeg ekstra godt.

Så er jeg vel i ferd med å bli voksen?
Da får vi tro at denne konserten setter mer varige spor i hjernebarken.
Hvis helsa holder...