Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede så har det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre til slutt:
- under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangen i Nemi
- under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
- under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
- Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen


Jeg fikk Rolf Jacobsens samlede dikt av Storebror som sekstenåring.
Jeg ble spesielt glad i diktet  Plutselig. I desember.
Diktet Rolf Jacobsen skrev til sin kone, etter hennes død.
Da Mamma døde for snart åtte år siden, leste Pappa diktet i begravelsen.
Utdrag fra diktet sto også i selve dødsannonsen.
I dag skal faren til min beste venninne begraves.
Og igjen dukket diktet opp i bevisstheten.
Selv om han var mann og lite symaskinkyndig.