Min aller beste venninne mistet faren sin i dag.
Han var den sprekeste blant 70-åringer.
Snill, hjelpsom og med et godt smil.
Sterk, utholdende og fremdeles i fullt arbeid.
Han tok over gården som 15-åring.
Det gjorde han godt.
Der andre er ordkunstnere, var han en jordkunstner.
En Hedersbonde.
Og en Hedersmann.
Han døde på post. Med støvlene på.
Slik mange av oss ønsker at døden en dag skal innhente oss.
Det var bare så altfor, altfor tidlig.
Men minnene er bare gode.
De stråler frem gjennom sorgens slør.
De lever videre i oss og med oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar