Skrivesperre

Om skrivesperre.

Når man har skrivesperre, skal man tvinge seg selv til å fortsette og skrive.
Tro fullt og fast på at den retningen skrivingen tar er den best mulige.
Ha selvtillitt og tiltro til at man er på rett vei.
Og ikke tvile et sekund på det.

Så lett og så vanskelig...

Tørke...

Skriveverkstedet er dessverre lagt ned.
(Midlertidig kan man jo håpe på...)
Og helsa hangler og hodet krangler.

Nå må jeg først få stablet meg selv på beina (bokstavlig talt).
Men så håper jeg det begynner å boble igjen.
Og at jeg klarer å fange noen av de boblene...

Å, som jeg savner Skriveverkstedet til Ingvill...
Sukk.

Nei!

Så kan jeg legge til en ny tittel på cv`n: Refundert.
Tar seg kanskje ikke like godt ut som Birkebeiner eller Maratonløper.
Men èn ting har vi felles - vi er ikke alene.
Og vi gir ikke opp.
Stor jente, nå.

Vinneren av skrivekonkurransen Kortlest blir offentliggjort
torsdag 31. mai under Litteraturfestivalen på Lillehammer.
Gratulerer, sa hun helt uten bitterhet.
Det er faktisk sant!
Gleder meg til å lese vinnerteksten!

En efta med trassviser og tordenskrell

I kveld skal Min mann og jeg høre på denne eminente gjengen på Kulturhuset Gjøvik.
Det er en musikalsk forbrødring/-søstring mellom Oppland og Hedmark,
bestående av artister som synger på dialekt. Vi gleder oss!

For en tid siden besøkte forresten Lars Christian Narum oss på Skriveverkstedet.
Tema for kvelden var sangtekster. Det ble en inspirerende og lærerik kveld.
Med en jordnær kar og en kunstnersjel. I kveld blir settingen en helt annen.
Det blir fint å oppleve Narum på scenen,
sammen med denne flotte buketten av Mjøsnære artister.

Så får vi bare håpe at formen holder...

Oppdatering: Formen holdt, og det ble en flott kveld. For en som er vokst opp med Prøysen, ble Knut Anders Sørum sine Prøysen-tolkninger et høydepunkt. Han hadde plukket frem noen av mine ynglingsviser - de litt melankolske og mindre spilte (de fleste av dem): Ungkarssalme, Trassvise, Visa om løgna (høydepunkt - riktig rocka versjon), Jørgen Hattemaker (appellerte her til allsang, noe som er turn off for min del...) og Spelledåsen. Det ble også et nytt og spennende møte med Frida Aannevik (Flott stemme, poetiske tekster) og Guren Hagen (Masse scenesjarm og noen riktig fine viser). Så var det Narum, selvfølgelig, med "monsteret" Lars Christian på orgel og "Gitar-Pelle" med sitt alvorlige sceneuttrykk og plenty med gitarer. Og Benedicte med flott vokal og masse humor.

Den hemmelige hagen

Min sønn og jeg har stadig nye leseprosjekter.
Neste bok ut er en Frances Hodgson Burnett sin klassiker Den hemmelige hagen.
Burnett har også forfattet Lille Lord Fauntleroy og En liten prinsesse.
Den hemmelige hagen er vakkert illustrert av Inga Moore.
Selv har jeg noen vage minner fra boka, hentet barndommens Lørdagsbarnetime på NRK...

Den hemmelige hagen ble oversatt til norsk i 1911,
men foreligger nå i en fullstendig og uavkortet nyutgave.
Det er denne vi skal gyve løs på - det gleder vi oss til!

Boka utgis på Omnipax.

Danny og den store fasanjakten

Min sønn og jeg har akkurat avsluttet en barnebokklassiker:
Roald Dahls bok Danny og den store fasanjakten.
Den boka likte vi godt begge to.
Ikke minst på grunn av den elskelige, oppfinnsomme faren
og den kloke, sympatiske Danny.
Vi får ta del i farens lidenskap for krypjakt på fasaner.
En lidenskap han deler med flere av landsbyens beboere, viser det seg...
Noe godseier Mr. Hazell ikke er videre begeistret for.
For å si det mildt.

Karakterene i denne boka til Roald Dahl er mindre karikerte,
enn de man vanligvis finner hos denne fremragende barnebokforfatteren.
Det gjør boken til en mer nær leseopplevelse.
Forholdet mellom faren og Danny skildres på en nydelig måte.

Avslutningsvis følger EN VIKTIG MELDING
til alle barn som leser denne boka.
Når du blir stor
og får dine egne barn,
må du prøve å huske noe som er
fryktelig viktig:
Kjedelige foreldre er
ikke moro i det hele tatt.
Det barn trenger
og fortjener
er foreldre som har
GNIST!

Jeg har dermed spredt det glade budskap.

Brevdue

I dag flyr brevet mitt - forhåpentligvis...

Månelanding...

I dag var jeg innom det moderne posthuset: Post i kiosk.
Der leverte jeg en stor, hvit konvolutt...
Et lite skritt for menneskeheten.
Et enormt skritt for meg.

Åffer dea

Min Sønn er med i barneteater.
Det er morsomme saker - stort sett.
Denne gangen setter de opp stykket Åffer dea.
Åffer dea er et teaterstykke fra 1981, skrevet av Ebba Haslund.
Det er et politisk stykke, som har ytringsfrihet og demokrati som viktige tema.
Et aktuelt stykke, med andre ord.

Nabojenta og jeg snikkikket på Generalprøven i går.
Min Sønn er den yngste i oppsetningen.
Og den eneste uten egen replikk.
Han spiller soldat. Rett i ryggen. Stram i maska.
Og jammen har han fått både skjegg og bart.

De unge skuespillerne er proffe.
Replikkene skal sitte, detaljene skal stemme.
Og instruktøren er tydelig - og litt skarp - dagen før dagen.
Perfeksjonist! unnslipper ved anledning fra en mygg i kulissene...
Men jevnt over er det spillegleden som dominerer scenen.
Som forøvrig også er proff.
Her er det flotte kulisser, lys og lyd.

I kveld braker det løs.
Da er det duket for premiere .
Vi gleder oss!

Skriveverksted

Så er vi i gang igjen med Skriveverksted.
Her føler jeg meg virkelig hjemme.
Verkstedet er lunt, trygt og trivelig.
Men også litt farlig.
For Prestasjonsangsten lurer bak hjørnet.
Sammen med Flinkhetstyranniet.
Vel, de får bare holde seg der.
Bak hjørnet.

Babettes gjestebud

Babettes gjestebud på Friscenen på Gjøvik kino.
Levende fremstilt av Thea Stabell.

Min mann og jeg er sammen på teater!
Som publikum er vi i Berlevåg i 1885.
Vi er hos de to fromme søstrene, Martine og Philippa.
Vi blir en del av det strenge, fromme og asketiske kirkesamfunnet.
Kirkesamfunnet deres far, prosten, grunnla for mange år siden.

Fjorten år tidligere sto en fransk flyktning på døren til de to fromme søstrene.
Babette. Siden har hun vært deres tjenestepike.

Da søstrene skal markere hundreårsdagen for sin avdøde fars fødsel,
ber Babette om tillatelse til å tilbrede et ekte fransk middag.
Ja, hun ber endog om å få betale for herlighetene.
Hun har nemlig vunnet en stor pengepremie i det store franske lotteriet.

Og maken til middag har man vel knapt sett i Berglevåg hverken før eller siden.
Hver rett på menyen er eksklusiv, eksotisk og himmelsk velsmakende.
Det samme gjelder utvalget av viner.

Søstrene forstår etterhvert at Babette har brukt opp alle sine penger på dette ene måltidet.
Og de takker henne beskjemmet for at hun har brukt så mye penger på dem.
Men der tar de skammelig feil.
For Babette har laget maten for sin egen del.
En gang i tiden var hun Paris største matkunster.
Nå har hun enda en siste gang fått oppleve å skape stor kunst.

------

Stykket rører og berører også i dag.
Den kretser om de store spørsmål.
Om kunstens mening.
Om livsglede og religiøs forsakelse.
Om nåden og kjærligheten.

Og forresten -
hvor ofte spør vi våre nye landsmenn om hva de arbeidet med før de om til Norge?
Kanskje også vi ville bli overrasket?

Ronja Røverdatter

Starten på Kulturåret 2012 har gått litt tregt for mitt vedkommende.
Et kranglete hode er en legitim grunn.
Helt uten litterært innhold har dog 2012 ikke vært.

Min Sønn og jeg har lest en etterhvert gammel barnebokklassiker:
Ronja Røverdatter.
Min Sønn har holdt lenge igjen.
Svært lenge.
Jeg levde lenge i den villfarelse at aversjonen skyldtes at hovedpersonen er en jente.
(Gud forby - jenter - blæææ!)
Men den gang ei.
Årsaken lå i den triste sekvensen hvor Skalle-Per dør.
Alt som har med døden å gjøre er bare for trist og leit og vondt og vanskelig.
Men nå erklærte Min Sønn seg klar.

Og gjett om boka fengte.
Livet i Mattisborgen og i Mattisskogen.
Konflikten med Mattis.
Vennskapet til Birk.
Bjørnehulen.
Episoden med knivet.
De ville vettene og Digerfossen.
Og Skalle-Per.

Til helga skal vi se filmen.

Ingen penger. Ingen kake.

Pokker, pokker, pokker!
Jeg glemte å hente billettene til Nyttårskonserten!

Den skumle damen

Jeg fikk kun en bok til jul dette året.
Og det var til alt overmål en førjulsgave.
Denne ene boken var imidlertid helt unik.
Det finnes kun en av den i hele verden.
Og for meg er også forfatteren helt unik.
Forfatteren er Min sønn på 7 år.

Omslaget er grønt.
Forsideillustrasjonen viser to stirrende øyne.
Forfater: Min sønn.
Tittel: Den skumle damen.

Boken handler om en gutt som ligger i sengen sin.
Det er kveld og han skal sove.
Plutselig hører han en lyd.
Han ser to store øyne som stirrer på ham fra døråpningen.
Det er Den skumle damen!
Han blir redd (naturlig nok...).

Den skumle damen er kun to stirrende øyne. Og armer.
I den ene hånden holder hun en kniv.

Historien ender etterhvert opp i kjelleren.
Gutten er på vei ned trappen.
Han er utstyrt med sverd.
Møtet med gutten og sverdet i kjelleren blir den skumle damens endelikt...

Dette er en billedbok. Bildene er meget virkningsfulle.
Den skumle damen er virkelig skummel.
Og den lille gutten er virkelig redd.
Og veldig, veldig modig!

Mamma gir terningkast 6;-)

Som en digresjon skal nevnes at jeg for tiden følger et Skriveverksted.
Til neste gang skal vi skrive en historie, hvor stikkordet er Spøkelse...

Rhapsody in Blue

Min Mann og jeg har planer.
Vi har opptil flere planer.
Det er lenge siden vi har kunnet planlegge noe som helst.
Det er moro å kunne planlegge litt.

Vår første plan er Nyttårskonsert.
George Gerswin: Rhapsody in Blue.
I følge Min Mann har vi vært på Klassisk Nyttårskonsert tidligere.
For flerfoldige år siden.
Sammen med mine foreldre.
Det er totalt slettet fra min hukommelse...

For klassiske konserter er per definisjon for middelaldrende mennesker.
I tillegg har de noe besteborgelig over seg.
Besteborgelighet tar vi avstand fra.
Men faktum er at jeg i stadig større grad får sans for klassisk musikk.
I tillegg til vakker natur.
Og mat lagd fra bunnen av.
(Og da mener jeg virkelig fra bunnen av, ved at en jeger leverer en elg på døra).
Stillhet og ro liker jeg ekstra godt.

Så er jeg vel i ferd med å bli voksen?
Da får vi tro at denne konserten setter mer varige spor i hjernebarken.
Hvis helsa holder...