Rockeulven er årets juleforestilling fra Nasjonalteateret.
Den tar utgangspunkt i klassikeren Grim og Gru (bildet),
som med jevne mellomrom vises på NRK i løpet av juledagene.
Jeg har av helsemessige årsaker ikke sett en eneste teaterforestilling de siste årene.
Det har vært et stort savn. Men denne uken har jeg til alt overmål sett to!
Vid din sida på tirsdag. Rockeulven i dag.
I forbindelse med dagens forestilling hadde jeg i tillegg lagt inn et c-moment:
Jeg hadde med meg to barn. Alene.
Bare det å tre inn i Nasjonalteraterets storstue, ga et deilig sug i magen.
Dekorasjonene i taket (utført av kunstneren Nielsen fra Toten).
Den enorme lysekronen. Interiøret i rødt og gull. Det levende orkesteret. Kongelosjen.
Alt dette gir en følelse av å reise tilbake i tid.
Men også, på en merkelig måte, en følelse av kontinuitet
Vi hadde billetter på 2. balkong. Våre seter sto plassert litt for seg selv.
Som et ensomt trekløver helt ytterst på venstre fløy.
Det var rikelig med luft, rom og ro rundt oss.
Og barna hadde godt utsyn til scenen.
En perfekt kombinasjon.
Nasjonalteateret hadde stablet et stjernelag på beina.
Kostymer og sminke var tro mot originalen. Kulissene var flotte og pirret fantasien.
Barna som spilte geitekillingene imponerte med sang og tilstedeværelse.
Andre å trekke frem var det stae Eselet.
Outsideren, som ikke følte noen egentlig tilhørighet noe sted.
Hverken blant de tamme og litt kjedelige husdyra.
Eller hos de mer rebelske og rocka rovdyra.
De 4 kaklende hønemødrene var fornøyelige, med sine innstuderte hønebevegelser.
Samt den litt rampete hip-hop dansende kyllingen.
Og selvfølgelig Geitemammaen.
Alenemoren som likte både fest og mannfolk.
Og som av den grunn fikk føle på "bygdesladderen".
Og selvfølgelig Rockeulven himself.
Spesielt fornøyelig var øyeblikket for han dro frem den klassiske gitaren.
Sjekketriks nummer 1.
Det funket som fy.
Når det gjelder utvalgte scener, var undervannsscenen visuelt flott.
Det samme kan sies om kveldens eneste ballettinnslag, Svaledansen.
Selv om denne scenen kanskje ikke var spesielt godt integrert i historien forøvrig.
Men vakkert var det.
Dette er jo en slags musical, og mange av sangene er kjente for både små og store.
De bidrar til å gjøre dette til et fyrverkeri av en forestilling.
Om jeg skal pirke på noe, må det være at dialogen var vanskelig å oppfatte i enkelte nummer.
Noen klassisk juleforestilling er det jo heller ikke.
Til tross for snøkrystallene som pryder scenen mot slutten av stykket.
Men det gjør egentlig ingenting.
Dette ble en forrykende og rocka festkveld
Noe det øvrige publikummet tydeligvis var enige i:
Det ble stående applaus og hurrarop fra salen etter endt forestilling.
Vårt lille trekløver ytterst på venstre fløy var strålende fornøyde.
Dette var en forestilling vi gjerne ser igjen.
Kanskje allerede i januar?
