Premiere!

Så var den store dagen endelig her.
Det var premiere på Reisen til Julestjernen.
Nå fikk det briste eller bære.

Som en helt objektiv publikummer og mor kan jeg herved slå fast:
Forestillingen var helt strålende!
Ungene og ungdommene har øvd og øvd.
Og øvd.
Det syntes!
Her var det ikke stiv oppramsing av replikker.
Det var samspill, innlevelse, bevegelse og kjemi.
Og masse sjarme.

Enkelte scener var helt suverene.
Kulissene og kostymer var flotte.
Lyssetting og musikk professjonell.

Det var mange stolte foreldre, besteforeldre, slekt og venner i salen.
Det var latter og rørende øyeblikk.
En tåre eller to lurte i øyenkroken.

Etterpå ble det privat premierefest for vår lille "skuespiller":
Gullungen til Nissemor og Fugl.
Han kunne selvfølgelig ikke vaske vekk teatersminken.
Øyeblikket måtte vare lengst mulig...

I dag er det klart for forestilling nummer to.
Det blir ikke mindre stas.

Reisen til Julestjernen

Vi har en liten skuespiller i huset.
Han skal spille Gullungen til Nissemor og Fugl.
Sanger skal synges. Replikker skal læres.
Den siste måneden har vært preget av intens øving.
Supplert av pepperkakespising og saftdrikking.
Og lek av sisten mellom slagene.

Nå er Generalprøven unnagjort.
Skuespilleren vår gruegleder seg.
For i morgen braker det løs.
Da er det premiere på
Reisen til Julestjernen.

Krusedullen

Min sønn er om sagt inne i en periode med fokus på billedbøker.
Jakob og Neikob er allerede nevnt.
Nå følger en annen stor favoritt: Krusedullen!

Denne barneboken handler altså om Krusedullen.
Krusedullen blir krotet ned i all hast på en konvolutt.
Uten at kroteren selv, Eivind Gulliksen, legger merke til ham engang.
Han er altfor opptatt av å samtale i telefonen.
Men det blir verre.
Eivind Gulliksen river gamle tegninger i fillebiter og kaster dem i peisen.
Da blir Krusedullen redd og flykter.
Det er en spennende verden han flykter inn i.
Den innholder både farer og mulighet for berømmelse.
Men berømmelsen har sin pris...

Tegningene er detaljrike og morsomme.
Det skjer mye i Eivind Gulliksens tegnede univers.
Sammen med Simon Stranger har han laget en morsom og fantasifull bok som fenger.
En bok som både barn og voksne i huset har glede av.
Anbefales.

Jakob og Neikob

Min sønn på sju har over lengre tid vært svært opptatt av Harry Potter.
Han har lest alle sju bøkene, og ønsket en stund å skifte navn til Harry...

Nå har han endret fokus. Nå er det billedbøker som er i skuddet.
For tiden er boka om Jakob og Neikob en av favorittene.
Den handler om Jakob som alltid sier ja og Neikob som alltid sier nei.
Jakob er en positiv fyr som er sulten på livet.
Han vil gjerne ha med seg Neikob på biltur til Utlandet.
Men hvordan skal han klare å overtale Neikob?
Han sier jo nei uansett.
Og hva med med Jacob. Er det klokt å si ja til alt og alle?
Det er tross alt krokodiller der ute som er villig til å sluke deg rå...
Konklusjonen er at vi trenger både ja og nei.

Illustrasjonene er originale, fargesterke og har en enkel strek.
Det gjør at denne boken også kan passe for ganske små barn.
Nesten som en pekebok.
I tillegg passer den også fin-fint for voksne.

Kari Stai har skrevet og illustrert boka om Jakob og Neikob.

Den utkom på Samlaget i 2008.

Anbefales!

Førjulskonsert med Paus og Rypdal

Det er noe gribbete over disse julekonsertene som herjer norske kirker for tiden.
Glorete og glatte møter juleartistene oss på plakater og i aviser.
Med liksom-gudfryktighet i blikket og liksom-glorie om pannen.
De er over alt! De stjeler julestemningen!
Som om ikke ni varmegrader i november er nok...













Tross denne motviljen, valgte jeg meg likevel en Julekonsert i år.
Ole Paus og Inger Lise Rypdal i Gjøvik Kirke.
Den rustne og den rene.
Det ble en god opplevelse.














De introduserte seg som rebellene blant juleartister,
og understreket dette med å åpne konserten med Deilig er jorden.
Siden fulgte de opp med et originalt reportoar,
hvor både Benny Borg og Åge Samulesen var representert.
Og Ole Paus fortalte historien om Josef.
Mannen som forsvant ut av Bibelen da Jesus var 12 år gammel,
for aldri mer siden å dukke opp. Vi fikk høre historier fra Skippergata.
Ole Paus sang Vårt lille land, i spedd La oss leve for hverandre.
Før Inger Lise Rypdal fulgte opp med Det var en spennende dag for Josefine.
Det var sterkt og rørende.
Og det var selvfølgelig kjente og kjære julesanger.
Her gjorde Her kommer dine arme små mest inntrykk.
Kanskje på grunn av den konteksten den ble sunget i,
der Paus i forkant fortalte en sann historie fra en av Oslos "varmestuer".
Som forøvrig etter sigende serverer byens beste vafler!
Konserten avsluttet med allsang og Glade jul.

Dette ble en konsert med både glede og tårer, humor og ettertanke.
Og julestemning av den gode sorten.
Tross mangel på snø og mange varmegrader.

Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg Thorhallsdottir (bilde) er en dame med mange jern i ilden.
Og jeg vet at hun er elsket av mange.
I dag kom hun til Gjøvik fra sitt atelier i Barcelona.
Dette for å være til stede på sin egen utstillingsåpning ved Galleri Svae.
Hun skulle i tillegg holde et lite miniforedrag over temaet "Mot" (som i modig).
Mot er også tittelen på hennes siste bok, som det var mulig å kjøpe i signert utgave.

For meg blir bildene til Bjørg Thorhallsdottir for søte.
Det er som å spise cupcakes med mengder av lyserosa glasur:
Jeg blir mett nesten før jeg kommer inn døra til utstillingen.
Det er pasteller og hjerter så langt øyet rekker.
Smilende mennesker plassert på små skyer.
Svevende kjærestepar midt i et kyss.
Det hele toppes med klisjefylte tekstbiter.

Miniforedraget hennes preges av det samme.
Mantraet er at du kan få til det du vil, bare du er modig nok.
Modig nok til å ta sjansen.
Til å kaste deg ut i det.
For det ender alltid godt til slutt.
Alltid.

Men gjør det virkelig det?
Går det alltid bra med dem som kaster seg uti det og tar sjanser?
Alltid?
Jeg er ikke så sikker.
Mot er en ting. Men min erfaring er at det er mange flere faktorer som spiller inn.
Talent. Hardt arbeid. Gode arbeidsrutiner. Dyktighet. Pågangsmot. Utholdenhet.
God helse. En støttende familie. Et inspirerende miljø. Flaks.
Og sikkert mange, mange flere.

Og videre:
Modigst er den som våger å være seg selv.
Hørt det før...?

Bjørg Thorhallsdottir holder seg etter min mening på overflaten.
Hennes kunst hverken provoserer, flytter grenser, åpner dører eller gir ny innsikt.
Den er på ingen måte nyskapende. Og den gir meg null og niks.
Men for en herlig, smittende latter hun har.
Den blir man virkelig glad av!
Den latteren alene var verdt dagens besøk på Galleri Svae.
Bildene hennes derimot var det ikke.

Ketil Bjørnstad og Kristianiabohemen

Onsdag kveld gjestet Ketil Bjørnstad det nye Kulturhuset på Gjøvik
med sitt kritikerroste konsertforedrag om Kristianiabohemen.
Min venninne og jeg syntes vi var ute i god tid. Det var vi ikke.
Kafèscenen var allerede smekkfull av forventningsfulle mennesker da vi ankom.
Men vi fant to ledige klappstoler nesten helt bakerst og inn mot veggen.
For mitt skjøre hode var plasseringen perfekt.

Så kom Ketil Bjørnstad.
Han innledet med følgende premiss:
Enhver kunstner av et visst format har opplevd store tap i livet. Og:
Enhver kunstner av verdensformat har enten vært selvmordskandidat eller alkoholiker.
Slik også med de fire representantene for Kristianiabohemen som vi fikk møte denne kvelden.
Edvard Munch. Hans Jæger. Oda Krogh. Christian Krogh.

Vi fikk først høre om Edvard Munch.
Og hvordan Hans Jæger insisterte på at han skulle male sitt liv.
Edvard Munch svarte med å male sin søsters død.
Hun som han hadde vært så knyttet til.
Hun som også hadde vært en lovende kunstner.
Hun som hadde sagt til ham:
- Nå må du male for oss begge.
Det gjorde han til gangs.





















Vi fikk høre om Hans Jæger.
Han arbeidet for en radikalisering av norsk politikk.
Blant annet kjempet han for en friere seksualmoral.
Romanene hans var  til dels selvbiografiske.
Den mest kjente er Fra Kristiania-Bohêmen.
I følge Bjørnstad blir Knausgårds utleveringer i Min Kamp bare peanuts til sammenligning.
Romanen ble da også beslaglagt. Og Jæger ble dømt til fengsel i 60 dager.
Han forsøkte senere å gi ut romanen på nytt, kamuflert som julefortelling(!).
Det resulterte i en ny og strengere fengselsdom.
Edvard Munch malte mange portretter av Hans Jæger.
Ett av dem skildrer Jæger rett før han skulle inn til soning.















Og vi fikk selvfølgelig høre om kanskje tidenes trekantdrama:
Trekantdramaet mellom Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh.
Dramaet som Ketil Bjørnstad skildrer i sitt klassiske musikkstykke Sommernatt ved fjorden.
Dramaet som endte med at Hans Jæger ønsket å begå selvmord. Med Oda Kroghs hjelp.
Oda overtalte ham imidlertid til å vente til over helgen: Det var jo så dårlig vær!

Oda Krogh forble gift med sin Christian.
Om enn til tider bare på papiret.
Og til tross for tallrike sidesprang fra hennes side.
Ekteparet flyttet etterhvert til Paris.
Det samme gjorde Hans Jæger.
Men hans bånd til ekteparet Krogh var for alltid brutt.
De bodde i samme by, men traff hverandre aldri mer igjen.

Ketil Bjørnstads konsertforedrag er et samspill mellom tekst og tone,
hvor begge elementer utfyller hverandre og oppleves som likeverdige.
Bjørnstad er, på samme måte som Edvard Munch, inspirert av vann.
Dette ble tydelig når han satte seg til flygelet og fylte rommet med musikk.
Med sitt konsertforedrag om Kristianiabohemen ga Ketil Bjørnstad oss
en helstøpt og sterk kunstopplevelse av de sjeldne.