Krusedullen

Min sønn er om sagt inne i en periode med fokus på billedbøker.
Jakob og Neikob er allerede nevnt.
Nå følger en annen stor favoritt: Krusedullen!

Denne barneboken handler altså om Krusedullen.
Krusedullen blir krotet ned i all hast på en konvolutt.
Uten at kroteren selv, Eivind Gulliksen, legger merke til ham engang.
Han er altfor opptatt av å samtale i telefonen.
Men det blir verre.
Eivind Gulliksen river gamle tegninger i fillebiter og kaster dem i peisen.
Da blir Krusedullen redd og flykter.
Det er en spennende verden han flykter inn i.
Den innholder både farer og mulighet for berømmelse.
Men berømmelsen har sin pris...

Tegningene er detaljrike og morsomme.
Det skjer mye i Eivind Gulliksens tegnede univers.
Sammen med Simon Stranger har han laget en morsom og fantasifull bok som fenger.
En bok som både barn og voksne i huset har glede av.
Anbefales.

Jakob og Neikob

Min sønn på sju har over lengre tid vært svært opptatt av Harry Potter.
Han har lest alle sju bøkene, og ønsket en stund å skifte navn til Harry...

Nå har han endret fokus. Nå er det billedbøker som er i skuddet.
For tiden er boka om Jakob og Neikob en av favorittene.
Den handler om Jakob som alltid sier ja og Neikob som alltid sier nei.
Jakob er en positiv fyr som er sulten på livet.
Han vil gjerne ha med seg Neikob på biltur til Utlandet.
Men hvordan skal han klare å overtale Neikob?
Han sier jo nei uansett.
Og hva med med Jacob. Er det klokt å si ja til alt og alle?
Det er tross alt krokodiller der ute som er villig til å sluke deg rå...
Konklusjonen er at vi trenger både ja og nei.

Illustrasjonene er originale, fargesterke og har en enkel strek.
Det gjør at denne boken også kan passe for ganske små barn.
Nesten som en pekebok.
I tillegg passer den også fin-fint for voksne.

Kari Stai har skrevet og illustrert boka om Jakob og Neikob.

Den utkom på Samlaget i 2008.

Anbefales!

Førjulskonsert med Paus og Rypdal

Det er noe gribbete over disse julekonsertene som herjer norske kirker for tiden.
Glorete og glatte møter juleartistene oss på plakater og i aviser.
Med liksom-gudfryktighet i blikket og liksom-glorie om pannen.
De er over alt! De stjeler julestemningen!
Som om ikke ni varmegrader i november er nok...













Tross denne motviljen, valgte jeg meg likevel en Julekonsert i år.
Ole Paus og Inger Lise Rypdal i Gjøvik Kirke.
Den rustne og den rene.
Det ble en god opplevelse.














De introduserte seg som rebellene blant juleartister,
og understreket dette med å åpne konserten med Deilig er jorden.
Siden fulgte de opp med et originalt reportoar,
hvor både Benny Borg og Åge Samulesen var representert.
Og Ole Paus fortalte historien om Josef.
Mannen som forsvant ut av Bibelen da Jesus var 12 år gammel,
for aldri mer siden å dukke opp. Vi fikk høre historier fra Skippergata.
Ole Paus sang Vårt lille land, i spedd La oss leve for hverandre.
Før Inger Lise Rypdal fulgte opp med Det var en spennende dag for Josefine.
Det var sterkt og rørende.
Og det var selvfølgelig kjente og kjære julesanger.
Her gjorde Her kommer dine arme små mest inntrykk.
Kanskje på grunn av den konteksten den ble sunget i,
der Paus i forkant fortalte en sann historie fra en av Oslos "varmestuer".
Som forøvrig etter sigende serverer byens beste vafler!
Konserten avsluttet med allsang og Glade jul.

Dette ble en konsert med både glede og tårer, humor og ettertanke.
Og julestemning av den gode sorten.
Tross mangel på snø og mange varmegrader.

Bjørg Thorhallsdottir

Bjørg Thorhallsdottir (bilde) er en dame med mange jern i ilden.
Og jeg vet at hun er elsket av mange.
I dag kom hun til Gjøvik fra sitt atelier i Barcelona.
Dette for å være til stede på sin egen utstillingsåpning ved Galleri Svae.
Hun skulle i tillegg holde et lite miniforedrag over temaet "Mot" (som i modig).
Mot er også tittelen på hennes siste bok, som det var mulig å kjøpe i signert utgave.

For meg blir bildene til Bjørg Thorhallsdottir for søte.
Det er som å spise cupcakes med mengder av lyserosa glasur:
Jeg blir mett nesten før jeg kommer inn døra til utstillingen.
Det er pasteller og hjerter så langt øyet rekker.
Smilende mennesker plassert på små skyer.
Svevende kjærestepar midt i et kyss.
Det hele toppes med klisjefylte tekstbiter.

Miniforedraget hennes preges av det samme.
Mantraet er at du kan få til det du vil, bare du er modig nok.
Modig nok til å ta sjansen.
Til å kaste deg ut i det.
For det ender alltid godt til slutt.
Alltid.

Men gjør det virkelig det?
Går det alltid bra med dem som kaster seg uti det og tar sjanser?
Alltid?
Jeg er ikke så sikker.
Mot er en ting. Men min erfaring er at det er mange flere faktorer som spiller inn.
Talent. Hardt arbeid. Gode arbeidsrutiner. Dyktighet. Pågangsmot. Utholdenhet.
God helse. En støttende familie. Et inspirerende miljø. Flaks.
Og sikkert mange, mange flere.

Og videre:
Modigst er den som våger å være seg selv.
Hørt det før...?

Bjørg Thorhallsdottir holder seg etter min mening på overflaten.
Hennes kunst hverken provoserer, flytter grenser, åpner dører eller gir ny innsikt.
Den er på ingen måte nyskapende. Og den gir meg null og niks.
Men for en herlig, smittende latter hun har.
Den blir man virkelig glad av!
Den latteren alene var verdt dagens besøk på Galleri Svae.
Bildene hennes derimot var det ikke.

Ketil Bjørnstad og Kristianiabohemen

Onsdag kveld gjestet Ketil Bjørnstad det nye Kulturhuset på Gjøvik
med sitt kritikerroste konsertforedrag om Kristianiabohemen.
Min venninne og jeg syntes vi var ute i god tid. Det var vi ikke.
Kafèscenen var allerede smekkfull av forventningsfulle mennesker da vi ankom.
Men vi fant to ledige klappstoler nesten helt bakerst og inn mot veggen.
For mitt skjøre hode var plasseringen perfekt.

Så kom Ketil Bjørnstad.
Han innledet med følgende premiss:
Enhver kunstner av et visst format har opplevd store tap i livet. Og:
Enhver kunstner av verdensformat har enten vært selvmordskandidat eller alkoholiker.
Slik også med de fire representantene for Kristianiabohemen som vi fikk møte denne kvelden.
Edvard Munch. Hans Jæger. Oda Krogh. Christian Krogh.

Vi fikk først høre om Edvard Munch.
Og hvordan Hans Jæger insisterte på at han skulle male sitt liv.
Edvard Munch svarte med å male sin søsters død.
Hun som han hadde vært så knyttet til.
Hun som også hadde vært en lovende kunstner.
Hun som hadde sagt til ham:
- Nå må du male for oss begge.
Det gjorde han til gangs.





















Vi fikk høre om Hans Jæger.
Han arbeidet for en radikalisering av norsk politikk.
Blant annet kjempet han for en friere seksualmoral.
Romanene hans var  til dels selvbiografiske.
Den mest kjente er Fra Kristiania-Bohêmen.
I følge Bjørnstad blir Knausgårds utleveringer i Min Kamp bare peanuts til sammenligning.
Romanen ble da også beslaglagt. Og Jæger ble dømt til fengsel i 60 dager.
Han forsøkte senere å gi ut romanen på nytt, kamuflert som julefortelling(!).
Det resulterte i en ny og strengere fengselsdom.
Edvard Munch malte mange portretter av Hans Jæger.
Ett av dem skildrer Jæger rett før han skulle inn til soning.















Og vi fikk selvfølgelig høre om kanskje tidenes trekantdrama:
Trekantdramaet mellom Hans Jæger, Christian Krogh og Oda Krogh.
Dramaet som Ketil Bjørnstad skildrer i sitt klassiske musikkstykke Sommernatt ved fjorden.
Dramaet som endte med at Hans Jæger ønsket å begå selvmord. Med Oda Kroghs hjelp.
Oda overtalte ham imidlertid til å vente til over helgen: Det var jo så dårlig vær!

Oda Krogh forble gift med sin Christian.
Om enn til tider bare på papiret.
Og til tross for tallrike sidesprang fra hennes side.
Ekteparet flyttet etterhvert til Paris.
Det samme gjorde Hans Jæger.
Men hans bånd til ekteparet Krogh var for alltid brutt.
De bodde i samme by, men traff hverandre aldri mer igjen.

Ketil Bjørnstads konsertforedrag er et samspill mellom tekst og tone,
hvor begge elementer utfyller hverandre og oppleves som likeverdige.
Bjørnstad er, på samme måte som Edvard Munch, inspirert av vann.
Dette ble tydelig når han satte seg til flygelet og fylte rommet med musikk.
Med sitt konsertforedrag om Kristianiabohemen ga Ketil Bjørnstad oss
en helstøpt og sterk kunstopplevelse av de sjeldne.

Skriveverksted med Ingvill Solberg

Denne høsten har jeg deltatt på Skriveverksted.
Ingvill Solberg (bilde) har vært kursleder.
Hun er forfatter, og har gitt ut tre diktsamlinger. På Gyldendal.
Jeg er den lykkelige eier av en av dem: den yngste.
Den omhandler søskenrelasjoner og identitet,
og har en nydelig poetisk fortellerstemme.
Det har forfatteren, også.
I tillegg er hun grundig og konstruktiv.
Hun gir oss gjennomarbeidete tilbakemeldinger på våre arbeider.
Hver eneste gang.
Det er som å å ha sin egen dyktige konsulent til disposisjon.
Selv om Ingvill nok er mer forsiktig med negativ kritikk enn forlagenes konsulenter...
Her handler det om skriveglede og skrivelyst.

Heldigvis ønsker Ingvill å videreføre Skriveverkstedet på nyåret.

Plutselig. I desember

Plutselig. I desember. Jeg står til knes i sne.
Snakker med deg og får ikke svar. Du tier.
Elskede så har det altså hendt. Hele livet vårt,
smilet, tårene og motet. Symaskinen din
og alle arbeidsnettene. Reisene våre til slutt:
- under sneen. Under den brune kransen.

Alt gikk så fort. To stirrende øyne. Ord
jeg ikke forsto, som du gjentok og gjentok.
Og plutselig ingenting mer. Du sov.
Og nå ligger de her. Alle dagene, sommernettene,
druene i Valladolid, solnedgangen i Nemi
- under sneen. Under den brune kransen.

Lynsnart som når en bryter slås av
blir alle billedsporene bak øyet tonet ned,
visket ut av livets tavle. Eller blir de ikke?
Den nye kjolen din, ansiktet mitt og trappen vår
og alt du bar til huset. Er det borte
- under sneen. Under den brune kransen?

Kjæreste venn, hvor er vår glede nu,
de gode hendene, det unge smilet,
hårets lyskrans over pannen din, ditt mot
og dette overskudd av liv og håp?
- Under sneen. Under den brune kransen.

Kamerat bak døden. Ta meg ned til deg.
Side ved side. La oss se det ukjente.
Her er så ødslig nu og tiden mørkner.
Ordene blir så få og ingen hører mer.
Kjæreste, du som sover. Evrydike.
- Under sneen. Under den brune kransen.

Rolf Jacobsen


Jeg fikk Rolf Jacobsens samlede dikt av Storebror som sekstenåring.
Jeg ble spesielt glad i diktet  Plutselig. I desember.
Diktet Rolf Jacobsen skrev til sin kone, etter hennes død.
Da Mamma døde for snart åtte år siden, leste Pappa diktet i begravelsen.
Utdrag fra diktet sto også i selve dødsannonsen.
I dag skal faren til min beste venninne begraves.
Og igjen dukket diktet opp i bevisstheten.
Selv om han var mann og lite symaskinkyndig.

Pushwagneromania

Even Benestad har nylig sluppet sin kinodokumentar om Terje Brofors.
Kunstneren og den tidligere uteliggeren. Best kjent som Pushwagner.
Onsdag hadde filmen premiere her på Gjøvik.
Rett i etterkant åpnet en Pushwagner-utstilling på Galleri Svae.
Kunstneren selv var til stede ved begge begivenheter.
Folk gikk mann av huse for å få et glimt av mannen.
Kunstverkene hadde det visst vært vanskeligere å få øye på i folkehavet.

Lørdag besøkte jeg utstillingen sammen med en venninne.
Akkompanjert av kammermusikk og hennes to små barn.
Bildene var jevnt over farvesterke og tegneserieaktige,
med en tydelig og litt naiv strek.
Enkelte verker kunne tolkes som en kritikk av forbrukersamfunnet.
De faller vel inn under kategorien Pop Art.
Dersom man setter kunstverkene inn i en internasjonal sammenheng,
representerer de kanskje ikke noe nybrottsarbeid.
Men i Norge er en Pushwagner fremdeles noe annerledes, friskt og nytt.

Pushwagner har vokst seg større enn seg selv.
Så er spørsmålet:
Er det verkene folk er interessert i? Eller er det myten Pushwagner?
Kankje er det en kombinasjon av begge?

Plutselig i november

Min aller beste venninne mistet faren sin i dag.
Han var den sprekeste blant 70-åringer.
Snill, hjelpsom og med et godt smil.
Sterk, utholdende og fremdeles i fullt arbeid.
Han tok over gården som 15-åring.
Det gjorde han godt.
Der andre er ordkunstnere, var han en jordkunstner.
En Hedersbonde.
Og en Hedersmann.
Han døde på post. Med støvlene på.
Slik mange av oss ønsker at døden en dag skal innhente oss.
Det var bare så altfor, altfor tidlig.

Men minnene er bare gode.
De stråler frem gjennom sorgens slør.
De lever videre i oss og med oss.

Rockeulven på Nasjonalteateret

Rockeulven er årets juleforestilling fra Nasjonalteateret.
Den tar utgangspunkt i klassikeren Grim og Gru (bildet),
som med jevne mellomrom vises på NRK i løpet av juledagene.

Jeg har av helsemessige årsaker ikke sett en eneste teaterforestilling de siste årene.
Det har vært et stort savn. Men denne uken har jeg til alt overmål sett to!
Vid din sida på tirsdag. Rockeulven i dag.
I forbindelse med dagens forestilling hadde jeg i tillegg lagt inn et c-moment:
Jeg hadde med meg to barn. Alene.

Bare det å tre inn i Nasjonalteraterets storstue, ga et deilig sug i magen.
Dekorasjonene i taket (utført av kunstneren Nielsen fra Toten).
Den enorme lysekronen. Interiøret i rødt og gull. Det levende orkesteret. Kongelosjen.
Alt dette gir en følelse av å reise tilbake i tid.
Men også, på en merkelig måte, en følelse av kontinuitet

Vi hadde billetter på 2. balkong. Våre seter sto plassert litt for seg selv.
Som et ensomt trekløver helt ytterst på venstre fløy.
Det var rikelig med luft, rom og ro rundt oss.
Og barna hadde godt utsyn til scenen.
En perfekt kombinasjon.

Nasjonalteateret hadde stablet et stjernelag på beina.
Kostymer og sminke var tro mot originalen. Kulissene var flotte og pirret fantasien.
Barna som spilte geitekillingene imponerte med sang og tilstedeværelse.
Andre å trekke frem var det stae Eselet.
Outsideren, som ikke følte noen egentlig tilhørighet noe sted.
Hverken blant de tamme og litt kjedelige husdyra.
Eller hos de mer rebelske og rocka rovdyra.
De 4 kaklende hønemødrene var fornøyelige, med sine innstuderte hønebevegelser.
Samt den litt rampete hip-hop dansende kyllingen.
Og selvfølgelig Geitemammaen.
Alenemoren som likte både fest og mannfolk.
Og som av den grunn fikk føle på "bygdesladderen".
Og selvfølgelig Rockeulven himself.
Spesielt fornøyelig var øyeblikket for han dro frem den klassiske gitaren.
Sjekketriks nummer 1.
Det funket som fy.

Når det gjelder utvalgte scener, var undervannsscenen visuelt flott.
Det samme kan sies om kveldens eneste ballettinnslag, Svaledansen.
Selv om denne scenen kanskje ikke var spesielt godt integrert i historien forøvrig.
Men vakkert var det.

Dette er jo en slags musical, og mange av sangene er kjente for både små og store.
De bidrar til å gjøre dette til et fyrverkeri av en forestilling.
Om jeg skal pirke på noe, må det være at dialogen var vanskelig å oppfatte i enkelte nummer.
Noen klassisk juleforestilling er det jo heller ikke.
Til tross for snøkrystallene som pryder scenen mot slutten av stykket.
Men det gjør egentlig ingenting.
Dette ble en forrykende og rocka festkveld
Noe det øvrige publikummet tydeligvis var enige i:
Det ble stående applaus og hurrarop fra salen etter endt forestilling.

Vårt lille trekløver ytterst på venstre fløy var strålende fornøyde.
Dette var en forestilling vi gjerne ser igjen.
Kanskje allerede i januar?

Grim og Gru. Rockeulven. Vi gleder oss.

Vid din sida

Min mann og jeg skal på teater

For første gang på lenge, lenge, lenge
Jeg er så spent så spent
Min mann og jeg skal sitte på andre rad
I midten

Tenk om jeg sovner
Tenk om jeg besvimer
Tenk om smertene dukker opp i første akt

Men mest av alt gleder jeg meg
Til igjen å få oppleve dette magiske
Teater, teater, teater
Jeg har savnet deg